torsdag 17. oktober 2013

TIDENS REISE TAR IKKE SLUTT


Short summary in English at the bottom


Men her tar jeg en stopp på veien. Dikteren Dorothea Engelbrektsdatter er den tredje og siste av min andel i installasjonen, slik den ble vist på Peder Balke-senteret i sommer. Gå til bloggen Ingun Kleppan.blogspot.com. Der er det flere stoler og flere kvinnebiografier.

Prosjektet utvikles videre. Nå summerer vi opp i Gruppe Taiga, og ser framover mot nye visningsmuligheter.

På Peder Balke-senteret viste vi også separate arbeider. De vil jeg vise i neste kapittel av bloggen.


Dorothea Engelbrektsdatter
1634 -1716
Norges første store kvinnelige dikter,
levde i Bergen.

Som prestedatter, fikk Dorothea god utdannelse. Hun fikk reise til København, hvor hennes diktertalent fikk utvikle seg blant tidens intelligensia.

18 år gammel ble hun gift med magister Ambrosius Hardenbeck. Han ble sogneprest til Bergen Domkirke, og prost i Nordhordland. Dorothea fikk en viktig rolle som prestens hustru med ansvar for et stort hus og en stor familie, med ni barn.

Dorothea og Ambrosius elsket hverandre høyt, og han respekterte hennes dikterevner. I 1678 ga hun ut sin første samling med dikt og salmer, ”Sjælens Sangoffer”. Den har siden kommet i mange opplag. I et geistlig miljø var det naturlig at religionen ble sentral i hennes forståelse og tolkning av tilværelsen, og at hun formet sine ord som salmer og bønnetekster.

I 1683 døde Ambroisus. Paret hadde allerede mistet flere av sine barn. Dorotheas sorg over barna og mannen fikk uttrykk i nye salmer og dikt. Da så de to siste sønnene døde – de som tilsynelatende hadde livet foran seg – ble sorgen endeløs. Dorothea grublet og satte ord på sorgen med bibelske referanser. Hennes neste store samling, ” Andæktige Taareoffer for bodferdige syndere” kom i 1685.

I Norge og Danmark ble hun nå hyldet som sin tids store poetinne.

I en av Bergens bybranner mistet hun sitt hjem. Som eiendomsløs enke på bar bakke uten noen til å forsørge seg, var det nå bare hennes ry som dikter som kunne berge henne. Hun skrev til kongen i København og klaget sin nød. Han innvilget henne kunstnergasje livet ut – som den første på kunstnerlønn i Norge.

Dorothea Engelbrektsdatter var et menneske i sin tid. Det var barokkens tid av høystemte følelser. Og det var motsetningenes tid. Under overflaten av prakt og glans levde frykten for ødeleggelse, død og guddommelig avstraffelse. I Dorotheas diktning kom tiden til syne i hennes fargerike ordbruk med bruk av allegorier. Hun satte ord på manges lengsel og grublerier. Flere av salmetekstene skrev hun til populære melodier, og de ble flittig brukt i husandakter, og ble allemannseie.

Men hun kunne også kaste seg ut i leilighetsdikting, rimbrev og poetiske dialoger med personligheter i samtiden.

Dorotheas stol viser til en kvinne med flere sider. I ryggen er en enkel drakt etter ide av en enkel barokk borgerkjole. Dorothea omtalte seg som en Kristi brud. Kronen på toppen av stolen viser til gamle brudekroner av tekstil. Den er holdt i fiolett, som er sorgens og meditasjonens farge.



I setet er det skrivesaker og et skrin med flere hodeplagg. Her er den hvite jentekysen og den gifte kvinnens sorte lue. Men her er en rød innerlue som med assosiasjon til følelser, men også de lystige strofene som Dorothea kunne kaste seg ut i. Kysene og draktelementet er laget etter studier av kvinnedakter på malerier fra 1600-tallet. 
Skrinet er laget i sveipeteknikk av Gunnar Tangen.



  Fruekysen


   Jentekysen


Short Summary in English

The poetess Dorothea Engelbrektsdaighter is the third and the last og fin part og the installation, as it was shown at the Peder Bale Centre this summer. You will find more if you go to  Ingun Kleppan.blogspot.com. The project is to be further developed. At the Pede Balke centre we also showd individual works, which I will show some of in later parts of my blog.

Dorothea Engelbrektsdatter / Dorothea Engelbreksdaughter
1634 - 1716
Norway´s first great female poet.

Daughter of a priest, Dorothea got education and had the chance of developing her poetic talents. Married to a priest, she got an imortant position in a large household and family. Her first collection of poems and spiritual songs were editied in 1678. Living in clerical surroundings, it was natural to her to express her thoughts in religious songs and poetic prayers. 
            Dorothea had nine children, none of them growing to maturity. Her husband also died from her. She expressed her sorrow in new songs and poems. Several of them were written to popular melodies. Thus they became widely popular. Dorothea put words to thoughts and longings of her time. But she also wrote more cheerful occational poems, letters in poetic patterns og poetic dialogues with persons of the cultural elite of her time.
            Dorothea gained a great reputation for her poetry in the twin countries of Norway and Denmark. When her house was lost in a fire, the King granted her salary as an artist for the rest of her life.
            Dorothea´s chair shows the idea of a women of many aspects. In the chair back is a costume element inspired by a simple 17th century woman´s dress. Dorothea spoke of herself as a bride of Christ. Her crown is inspired by old Norwegian bridal crowns made from textile materials. The colour is violet, which is the colour of sorrow and meditaton.  The seat contains writing equipment and a casket for headgears. Here is the girl´s bonnet in white, and the black bonnet of the married woman. However, the black one is lined with a read inner bonnet, associating to her strong feelings, and also to the merry lines that Dorothea could give herself into. The casket is made by Gunnar Tangen in sweep technique.


     
          


2 kommentarer:

  1. Flott Ragnhild, nå har jeg linka dine tre kvinner inn på Fanene: Gruppe Taiga og Kvinneskikkelser på min Ingun blog!
    Ser du har fått på masse ettikketer det er smart.
    Ha en forstsatt fin tid, ser på tv at det er bra vær.

    SvarSlett
  2. Så gøy å lese, jeg linker til dette på omtalen min :)

    SvarSlett